Kennelnavnet   Historien   Vestnes   Bilder   Lenker

Kontakt eier

Ørskogfjellet

Hver årstid har sin sjarm, selv for en polarhundeier. Men vinter er ikke vinter uten snø. Bruken av snøen skal helst skje på hjemmebane. Det hjelper ikke hvor mye snø det er på Merket, Femunden eller Finnskogen. Helst skal den ligge på Ørskogfjellet. Vinteren 2006 fikk by på det jeg ønsket meg. Igjen kan jeg istemme biskop Jacob Neumann sine ord i fra hans visitasferd i området fra 1840: ”Jeg gjorde endnu samme Aften en Tour til Hest omkring disse yndige Omgivelser, og opad den herlige anlagte Landevei, lige hendimot Grændsen af Trondhjems stift. Jeg fandt Lunde og Skove og Sletter og frodige Akre og Fossefald og herlige sneedækte Fjelde inden min Horizont, og efter alt dette maatte jeg erklære hva jeg endnu ikke har fundet mig forandlediget til at tilbakekalde, at Ørskoug er det deiligste Landskap, jeg hidintil har seet i Bergens Stift.”

Hvor er så dette landskap som fikk slik en geistlig ros? Når vi kjører E 136/39 fra Åndalsnes til Ålesund kjører vi over et fjellparti mellom Romsdal og Sunnmøre. Romsdal hørte den gang til Trondhjem stift og Sunnmøre Bergen. På 1650-tallet la svenskene Trondhjem stift under seg. Da gikk endog riksgrensen i dette fjellområdet.

Den gang var det ikke helt ufarlig å ferdes i disse områdene. Sultne og skinnmagre beist halset rundt om i området. Det blir fortalt at bøndene den gang hengte lange reip etter sleden for å skremme ulvene vekk før de vart for nærgående. Vargura i Måslia har nok fått sitt navn med rette.

Om leseren skulle finne på å ta noen dager i omegnen, kan du bare glemme Henrikk Ibsens ord om gjestegiveristandarden i Vestnes. Han sa i følge samme kilde da han var her på 1860-tallet for å samle inn bygdesegner og tradisjoner: ”.. kommer du til Vestnes, saa tag ikke ind til Stokkeland. Den, der giver deg dette raad, har boet der i 3 dage, og ved, hva det vil sige. Se indom Døren bør du dog, thi da ved du omtrent, hvorledes et Røverherberge i de tyske Romaner ser du.”

Alt er historie. Jeg slipper å lete etter husly og det lange reipet bak sleden i frykt for noen skinnmagre og sultne beist. Jeg gjør som den salige biskop Neumann, nyter de herlige snødekte fjell og kjører inn i det som var hans horisont. I Måslia har hytteeierne overtatt. Vargura kaster lange skygger i kveldssola. Ellers råder stillheten der inne. Hva mer? Stillhet, stillhet og stillhet!

De siste skiløperne møtte jeg på Bythaugen. Det er kaldt, minus 12. Det smaker skikkelig vinter. Rett nok, ikke mye snø, men nok til min bruk.

Hva jeg så fram til? Noen dager før rasesamlinga ser det ut til at jeg har fått det som jeg ville, sent men godt! Fortsatt er det mange uker igjen. ”Hund til nytte og glede” Gleden er stor med de firbeinte, ikke minst når det blir til hverdags i grenseområdene mellom det Bergenske og Trondhjemske stift.